Kapittel 1 etablerte behovet for å forstå førfasen som et rom for modning – et sted der felles dømmekraft utvikles gjennom refleksjon og læring snarere enn kontroll. Denne innsikten danner grunnlaget for kapittel 2, hvor jeg redegjør for et pluralistisk teoretisk grunnlag for dette arbeidet.
I denne oppgaven kombineres 3 grener av teori:
-
Management og ledelses teori; som forklarer hvordan lokal dømmekraft blir til (Stacey og Solsø)
-
SystemTekning; som forklarer hvorfor man må jobbe på tvers av grenser og utvide perspektiver (Midgley og Jackson)
-
DesignTekning; som gir praktiske uttrykk til læringsprosesser for lokale kollektive samtaler (Sevaldson og Wettre)
​
Kapittelet utforsker hvordan dømmekraft kan forstås som et sosialt, relasjonelt og systemisk fenomen, og hvordan modning kan fasiliteres som en praksis i komplekse organisasjoner. Perspektiver fra Stacey, Solsø, Midgley, Jackson, Sevaldson, Wettre og Dudani veves sammen for å belyse ulike sider av dømmekraftens natur – fra samtalens mikroskala til organisasjonens systemiske strukturer.
Gjennom disse teoriene undersøkes det hvordan dømmekraft oppstår i samspill mellom mennesker, hvordan fasilitere for dømmekraft gjennom refleksjon og design, og hvordan dømmekraft danner grunnlaget for modning i komplekse organisasjoner.
Strukturen følger en bevegelse: fra samtale og samhandling (Stacey og Solsø), via systemiske intervensjoner og designprosesser (Midgley, Jackson og Sevaldson), til en nærmere utforskning av dømmekraftens fire aspekter (Solsø), modningsfasens rolle (PWC/DOGA) og modningsagentens funksjon i praksis. Se kapittel 8 med referanseliste for bøker og forskningsoppgaver. Jeg anbefaler å lese disse i sin helhet for dypere innsikt i nyttig teori for praktikere med systemperspektiv.
2.1 Dømmekraft som relasjonelt fenomen
– Stacey og Solsø
Dømmekraft oppstår i samspill mellom mennesker som forhandler mening gjennom samtaler. I boka Tools and Techniques of Leadership and Managment beskriver Ralph Stacey organisasjoner som komplekse responsive prosesser – et kontinuerlig nettverk av interaksjoner der mennesker fortolker, påvirker og justerer hverandres handlinger i sanntid (Stacey, 2012). Virkeligheten forstås ikke som et system utenfor oss, men som et felt av relasjoner der makt, mening og handling stadig forhandles. I dette perspektivet er dømmekraft en sosial kapasitet som skapes i det pågående møtet mellom mennesker.
​
Når slike prosesser blir enten for rigide eller for utydelige, svekkes dømmekraften. Overstyrende systemer og regler kan kvele lokal refleksjon, mens manglende struktur kan føre til usikkerhet og handlingslammelse. I begge tilfeller mister mennesker følelsen av handlekraft. Som Karina Solsø påpeker i sin bok Dømmekraft (Solsø, 2024), oppstår dømmekraft først når mennesker får delta i samtalen der beslutninger formes. Evnen til å bidra aktivt i felles refleksjon er dermed både et eksistensielt og organisatorisk vilkår for å kunne handle med overbevisning i komplekse sammenhenger.
​
Samtalerommet blir derfor stedet der kollektiv dømmekraft utvikles. Her kan deltakerne utforske situasjoner uten å søke raske svar, og dermed bygge tillit til hverandres vurderinger. I et slikt rom oppstår ikke dømmekraft som en individuell ferdighet, men som en relasjonell praksis – en bevegelse mellom det personlige og det kollektive.
​
Solsø beskriver dømmekraft som et fenomen med fire gjensidig avhengige aspekter: kroppslig responsivitet, refleksiv meningsskapelse, forestillingsevne og moralske dyder (Solsø, 2024). Disse aspektene utgjør et helhetlig kompass for å forstå hvordan dømmekraft utøves i praksis.
​
-
Kroppslig responsivitet viser til den umiddelbare fornemmelsen av hva som står på spill – den intuitive sansen som gjør oss i stand til å reagere adekvat i situasjonen.
-
Refleksiv meningsskapelse handler om å skape forståelse i dialog, gjennom kontinuerlig vurdering og fortolkning i fellesskap.
-
Forestillingsevne gjør oss i stand til å se for oss mulige fremtider og konsekvenser, og til å navigere usikkerhet uten å lammes av den.
-
Moralske dyder forankrer vurderingene i verdier og relasjoner – en etisk dimensjon som binder de andre aspektene sammen.
​
I kapittel 4 vil jeg reflektere dypere over hvordan disse aspektene virker som et dynamisk system. Når ett aspekt dominerer, oppstår ubalanse: for mye analyse uten kroppslig eller etisk forankring skaper distanse, mens overdreven forestillingsevne uten refleksjon fører til mostand. Jeg vil derfor bygge videre på Solsø sitt arbeid og peke på at utvikling av dømmekraft er derfor å jobbe med forholdet mellom disse aspektene – et arbeid som krever tid, oppmerksomhet og sosial forankring.
​
I lys av Stacey og Solsø kan modning forstås som en gradvis utvikling av denne relasjonelle dømmekraften – et fellesskapsarbeid der mennesker lærer å tåle usikkerhet sammen og finne retning gjennom dialog. Denne forståelsen danner grunnlaget for oppgavens påstand om at modning ikke er et tillegg til prosjektarbeidet, men en forutsetning for det.
​
Denne relasjonelle forståelsen av dømmekraft er nødvendig, men ikke tilstrekkelig. Når dømmekraft skal utvikles i organisasjoner, må man også forstå hvordan strukturer, roller og grenser påvirker samtalene der dette utvikles.
2.2 Dømmekraft i systemer og grenser
- Midgley og Jackson
Kompleksitet innebærer at ingen enkelt aktør har oversikt eller kontroll. I slike kontekster oppstår behovet for det Midgley kaller systemiske intervensjoner – målrettede inngrep som utvider rammene for hvem og hva som inkluderes i samtalen om endring (Midgley, 2000). I hans bok Systemic Intervention: Philosophy, Methodology and Practice vever han sammen erfaring, forståelse og utvidelse av grenser. Dømmekraft blir ikke bare et spørsmål om individuelle vurderinger, men om evnen til å forstå og forhandle de sosiale og organisatoriske grensene som bestemmer hvordan vi skal handle sammen.
​
Midgleys peker på Boundary critique som en vesentlig komponent av systemiske intervensjoner (Midgley, 2000). I begrepet beskrives grensene som dynamiske felt som forskyves kontinuerlig gjennom bevisst refleksjon. Systemiske perspektiv gjør det mulig å se modning som en bevisst utvidelse av perspektiver. Når aktører undersøker egne antakelser om roller, ansvar og grenser, skapes rom for refleksjon og læring på tvers av posisjoner. I dette ligger kjernen i modningsarbeidet: å fasilitere bevissthet om hvor beslutninger tas, hvem som påvirkes, og hva som holdes utenfor. Denne formen for refleksjon er ikke teoretisk distanse, men et praktisk håndverk – et arbeid med å synliggjøre systemets underliggende logikker. Det er å ta ulike perspektiver på alvor, og samtidig være bevisst at man alltid står i et perspektiv som er i utvikling.
​
I boka Critical Systems Thinking utdyper Jackson dette ved å vise hvordan enhver systemforståelse også ekskluderer noe. Hver struktur skaper blinde flekker – deler av virkeligheten som ikke får plass innenfor de etablerte grensene. For å utvikle dømmekraft i komplekse organisasjoner må disse grensene kontinuerlig forhandles og ispørgesettes, også på egne vegne. Han viser til et rammeverk kalt EPIC, for å håndtere systemets evne til å bli blind for seg selv (Jackson, 2024). Inspirert, men ikke låst av dette, er det nettopp her modningsagentens arbeid finner sin form: å åpne samtaler om hvem og hva som blir hørt, og hvordan ulike tidsskalaer og faglige logikker kan møtes uten å miste sammenheng.
​
I byggebransjen blir dette særlig tydelig i overgangene mellom faser – mellom prosjekt og drift, mellom planlegging og gjennomføring – overganger der ansvar, språk og tidshorisonter skifter. Når slike overganger ikke håndteres, kollapser felles dømmekraft, og kompleksiteten manifesterer seg som feil, forsinkelser og tap av læring. Et systemisk blikk gjør det mulig å forstå disse problemene som symptomer på manglende refleksjon, snarere enn rene tekniske svakheter.
​
Å arbeide systemisk med dømmekraft handler derfor om å etablere rom for refleksjon der organisasjonen kan se seg selv. I dette rommet blir modning en form for intervensjon: en kollektiv prosess som gjør det mulig å forstå og endre relasjonene som bærer praksis. Denne innsikten danner grunnlaget for neste del av kapitlet, hvor design og visualisering introduseres som praktiske måter å fasilitere slik refleksjon på.
2.3 Dømmekraft og design
– Sevaldson, Wettre og Dudani
Når dømmekraft forstås som et relasjonelt og systemisk fenomen, oppstår spørsmålet om hvordan slike prosesser faktisk kan fasiliteres i praksis. Her gir blant annet Systemorientert Design (SOD) et operativt rammeverk for å skape felles forståelse i komplekse situasjoner. I boken Designing Complexity beskriver Sevaldson design som en refleksiv praksis i kontekst, der visualisering og deltakelse brukes til å åpne rom for læring på tvers av fag, tid og nivåer (Sevaldson, 2022). Designeren blir en aktør i mellomrommet mellom nåtid og mulig fremtid – en som gir form til usikkerhet slik at den kan utforskes kollektivt.
​
Design i denne forstand handler ikke primært om å produsere løsninger, men om å etablere strukturer for refleksjon. Gjennom å tegne, kartlegge og visualisere skapes delte representasjoner av kompleksitet – det Sevaldson kaller gigamapping (Sevaldson, 2022). Denne måten å jobbe på gir deltakerne mulighet til å se helheten i systemet og identifisere sammenhenger som ellers forblir usynlige. Når mennesker ser sin egen rolle i et større bilde, styrkes også evnen til å vurdere konsekvenser og handle med dømmekraft. Visualiseringen blir derfor ikke bare et analytisk hjelpemiddel, men en sosial handling som produserer felles mening.
​
Wettre beskriver dette som jumping conversations – en samtaleform der deltakerne beveger seg raskt mellom perspektiver, nivåer og tidsskalaer (Wettre et al., 2022). Slike samtaler kan være krevende å følge, men når de fasiliteres visuelt, kan kompleksiteten holdes åpen uten at forbindelsene mistes. Gjennom gigamapping får deltakerne et felles ankerpunkt som gjør det mulig å hoppe mellom ideer og temaer uten å miste oversikten. På denne måten blir visualisering en støtte for kollektiv dømmekraft: den gjør det mulig å tenke sammen uten å måtte være enige, og å utforske uenighet som ressurs.
​
Dette henger nært sammen med Wettres begrep bridging silos – et bevisst arbeid for å krysse etablerte grenser mellom fag, organisasjonsnivåer og tankesett (Wettre et al., 2019). Når mennesker fra ulike deler av systemet møtes i et felles visuelt landskap, oppstår nye forbindelser og relasjoner som tidligere ikke var synlige. Å bygge broer handler dermed ikke bare om samarbeid, men om å skape et felles språk på tvers av strukturelle og mentale grenser. Dette krever sensitivitet for både tempo, språk og trygghet – og det er her designeren trer inn som en fasilitator for relasjonell tillit og refleksjon.
​
Sevaldson peker på dette arbeidet som nested design of reflection: design av læring innenfor design av systemer. Hvert nivå av design påvirker og formes av de andre, slik at organisasjonen gradvis lærer å reflektere over sin egen praksis. Dette er nært beslektet med Midgleys idé om systemiske intervensjoner: gjennom visuelle og deltakende prosesser gjøres det mulig for organisasjonen å se seg selv og sine grenser på nytt.
​
Designeren eller fasilitatoren trer her inn som en modningsagent – en som skaper mellomrom for refleksjon der ulike logikker kan møtes. I slike rom oppstår dømmekraft gjennom aktiv deltakelse, snarere enn styring. Visualisering gjør det mulig å balansere kroppslig, kognitiv og emosjonell innsikt i samme prosess, og fungerer dermed som et konkret uttrykk for Solsøs fire aspekter av dømmekraft. Gjennom å tegne, samtale og reflektere sammen oppstår et kollektivt blikk på hva som er rett handling i en gitt situasjon.
​
I komplekse organisasjoner som Oslobygg viser dette seg særlig tydelig. Der ble designprosessen brukt som et redskap for å håndtere et fragmentert system av roller, data og relasjoner. Ved å bruke gigamapping som felles refleksjonsverktøy, kunne deltakerne visualisere både tekniske og sosiale sammenhenger, og dermed gjenoppdage forbindelsen mellom egen praksis og helheten. Denne synliggjøringen gjorde det mulig å se at problemene ikke primært var teknologiske, men relasjonelle og sosiale.
​
Designprosessen blir på denne måten en konkret arena for modning – et sted der dømmekraft kan utvikles i fellesskap. Visualiseringens verdi ligger ikke i bildet som produkt, men i samtalene som oppstår rundt det. Den gjør kompleksitet håndterbar uten å redusere den, og gir tid og rom til å utvikle felles forståelse før handling. Slik blir design både en metodisk og etisk praksis: en måte å skape refleksiv distanse uten å miste relasjonell nærhet.
​
Denne forståelsen leder videre til neste del av kapittelet, der modningsfasen utforskes som et eksplisitt organisatorisk rom for slik refleksjon – en fase som binder teori, praksis og dømmekraft sammen i tid.
2.4 Modningsfasen som eksplisitt fase
– PwC og DOGA
Når dømmekraft og refleksjon forstås som kjerneprosesser i utviklingsarbeid, blir det nødvendig å anerkjenne modning som en selvstendig fase i prosjektlivets tidssyklus. PwC og DOGA introduserer begrepet modningsfase som en tidlig, utforskende periode der problemforståelse og felles retning utvikles før konkrete prosjekter etableres (PwC & DOGA, 2022). I denne fasen arbeides det med det uavklarte og uferdige – ikke for å finne løsninger, men for å forstå hva som egentlig står på spill.
​
I tradisjonell prosjektlogikk betraktes dette som forarbeid, men i et systemisk perspektiv representerer modningsfasen en egen form for arbeid: et mellomrom der dømmekraft kan utvikles som sosial kapasitet. Den fungerer som en buffer mellom uklarhet og struktur, og gir organisasjonen tid til å forstå sammenhenger og konflikter før de oversettes til planer og tiltak. Modningsfasen blir dermed ikke et passivt mellomrom, men et aktivt læringsrom.
​
Fasen kan også med rette kalles fase null. Utvidede eksempler av testfelt med ulike aktører i byggebransjen har blitt utført av DOGA og er nærmere beskrevet av Ingerid Helsing Almaas i hennes SOD oppgave levert våren 2024. (Almaas, 2024)
​
PwC og DOGA beskriver overgangen fra modning til tidligfase som en bevegelse fra utforskning til konkretisering. I praksis innebærer dette å oversette erfaring, relasjoner og innsikt til beslutningsgrunnlag – et arbeid som krever høy grad av refleksjon, tillit og dialog. For at denne overgangen skal lykkes, må det finnes arenaer for deling og felles tolkning av erfaring. Her blir dømmekraften både en individuell og kollektiv prosess: den utøves når mennesker sammen bestemmer hva som er meningsfullt nok til å jobbe videre med.​
Figur 1: Viser modningsfasen til PwC og DOGA med uthevet fokus for masteroppgaven i Oslobygg
I denne masteroppgaven bruker jeg begrepet modningsfase både om førfasen av et prosjekt – og som mellomfaser der det fasiliteres for å modne forståelse gjennom læring. Det vil si at jeg utvider begrepet til PwC og DOGA. Jeg foreslår at førfasen av et prosjekt alltid består av en modningsfase. Samtidig postulerer jeg at en modningsfase eller fase null ikke nødvendigvis må isoleres til førfasen av et prosjekt. En modningsfase kan også forekomme i overgangen mellom faser – som et grensesnitt der ulike perspektiver møtes – og det oppstår et behov for å modne felles dømmekraft for handling.​
Figur 2: Viser hele livsløpet til en bygning og peker på overgangsfaser der modning er spesielt viktig.
Å forstå modningsfasen som et eksplisitt faserom innebærer derfor å anerkjenne verdien av tid, relasjon og refleksjon som produktive krefter. I denne oppgaven utvides begrepet til også å romme utvikling av lokal dømmekraft – den evnen organisasjoner har til å forstå og handle bevisst i egen kontekst over tid. Slik blir modningsfasen både et praktisk og et epistemologisk rom: et sted der ny forståelse skapes gjennom handling, og der kompleksitet omdannes til kollektiv læring.
​
Caset Oslobygg tilfører et nytt eksempel som reflekterer over hvordan denne fasen kan utøves som praksis i bygg/anlegg og forvaltningsbransjen. Her oppsto modningen gjennom et felt av refleksive samtaler og visualiseringsprosesser, snarere enn gjennom lineær planlegging. Ved å bruke systemorientert design som ramme ble det mulig å holde usikkerheten åpen lenge nok til at felles forståelse kunne oppstå. Resultatet var ikke en ferdig løsning, men en kollektiv innsikt som pekte på en syntetisering til et forprosjekt.
2.5 Modningsagenten som teoretisk figur
I komplekse organisasjoner er det sjelden gitt hvem som eier ansvaret for refleksjon. Mellom roller, fag og nivåer oppstår et mellomrom – et sted der ingen formelt har mandat, men hvor behovet for dømmekraft er størst. Her trer modningsagenten frem som figur. Begrepet brukes i denne oppgaven om aktører som fasiliterer læring og refleksjon i overganger mellom struktur og praksis. De arbeider i feltet mellom system og menneske, mellom plan og improvisasjon, og gjør det mulig for organisasjonen å utvikle felles forståelse før beslutninger tas.
​
Teoretisk kan modningsagenten forstås som en sammensatt rolle. Hos Stacey ligner den på den refleksive praktikeren – en deltaker som handler i og med organisasjonen, snarere enn utenfra den. Hos Midgley finner man parallellen i operational researcher – en som aktivt utfordrer grensene for hvem og hva som inkluderes i beslutninger. I Sevaldsons systemorientert design tenkes en tilsvarende posisjon som fasilitator av læring: en som designer rom for refleksjon og samhandling på tvers av tid og skala.
​
Felles for disse forståelsene er at modningsagenten ikke søker kontroll, men mening. Arbeidet består i å skape betingelser for dømmekraft – gjennom dialog, visualisering og utforskning av komplekse sammenhenger. Rollen forutsetter en viss distanse til organisasjonens etablerte mønstre, men samtidig nærhet nok til å forstå dynamikken innenfra. Denne balansen mellom deltakelse og observasjon er avgjørende for å kunne gjenkjenne de små tegnene på læring som ofte går ubemerket hen.
​
Modningsagentens arbeid er sjelden eksplisitt, men kan være avgjørende for systemisk endring. I praksis handler det om å gjøre det utydelige håndterbart, og det stilltiende synlig. Dette kan innebære å stille spørsmål ved tempo, struktur og antakelser, eller å introdusere visuelle og dialogiske prosesser som gir rom for refleksjon. Modningsagenten skaper dermed ikke endringen alene, men muliggjør at den kan skje i fellesskap.
​
I denne oppgaven forstås modningsagenten som både en rolle og et perspektiv. Som rolle betegner den de som faktisk utfører dette arbeidet i praksis – interne eller eksterne aktører som fasiliterer læring i usikkerhet. Som perspektiv fungerer den som et analytisk begrep for å se hvordan dømmekraft og modning utøves i komplekse sosiale systemer. Slik danner modningsagenten bindeleddet mellom teori og praksis i denne studien: mellom refleksjon og handling, mellom samtale og system, mellom det som er og det som kan bli.
2.6 Oppsummering
Kapittel 2 etablerer dømmekraft som kjernen i modning – forstått som en sosial, systemisk og refleksiv kapasitet. Gjennom teorier fra Stacey, Solsø, Midgley, Jackson, Sevaldson, Wettre og Dudani utfoldes et pluralistisk rammeverk som viser til hvordan dømmekraft kan utvikles gjennom samtaler, systemiske intervensjoner og designprosesser.
​
Teorien peker på tre sentrale innsikter:
-
Dømmekraft oppstår i relasjoner – i måten mennesker tenker, handler og forhandler mening sammen.
-
Modning krever strukturer og overskridelse av struktur for refleksjon – rom der kompleksitet kan undersøkes før den reduseres.
-
Fasilitering av slike rom er et arbeid i seg selv – utført av modningsagenter som beveger seg mellom teori, praksis og relasjon.
​
Disse teoretiske perspektivene danner grunnlaget for kapittel 3, hvor fokus flyttes fra teori til praksis. Her undersøkes hvordan denne forståelsen av dømmekraft og modning faktisk utspiller seg i det empiriske arbeidet – gjennom praxeologisk refleksjon, systemiske prosesser og observasjon av modningsarbeid i konteksten Oslobygg.